Essen 2006 Dag 2

Dag 2 Fredag 20 oktober

Dette var dagen hvor jeg ville sjekke alle de små forlagene eller spill som jeg var usikker på. Fredag er en mye bedre dag for dette enn noen av de andre dagene, når lørdagen kommer flommer det inn av folk, og en skal være heldig om en klarer å få satt seg ned å spilt, ut fra hva som er på ønskelista hvertfall.

Vi dro i nogenlunde samlet flokk, og orienterte oss etter hvert inn på Rio Grande området ( som var overraskende stort i år) for å se om det var noen muligheter. Og det var det; det ble ledig et bord hvor Hermagor sto oppstilt, så Kristian, Renate, Trond og meg satte oss ned og fikk etter hvert hanket inn en betjent som kunne forklare oss reglene. Spillet er ikke særlig komplekst, det er bygd opp i to faser; en fase hvor vi skaffer oss varebrikker på markedet. Dernest en fase hvor vi er vandrende handelspersoner og prøver å få solgt varene. Når en vare er solgt så markeres det med å plassere en bygning i aktuell by, dette kan gjøres bare en gang gjennom hele spillet. Derfor blir andre fase litt som i en god del andre spill (Ticket to Ride, Expedition, Railroad Tycoon m.fl) en bygger ut et nettverk som selvsagt gir poeng til slutt. Spillet opplevdes absolutt positivt. Et av mange gode og spennende handelsspill som finnes. Det kan dog være nådeløst også, det opplevde undertegnede. I første fase nemlig er det en sinnrik mekanikk for hvordan en skaffer seg varebrikker; en legger beslag på de via ”oppkjøpere”, ved å plasserer oppkjøperne i gatene som omgir varebrikkene, eller for å være sikker på toppen av brikkene siden dette er tie-breaker. Siden dette er i konkurranse med alle andre kan en risikere å ende opp med svært få eller de gale brikkene. Mekanikken utfordrer grådigheten i oss alle, meget bra!

Etter denne positive åpningen av dagen fortsatte vi videre litt på måfå, noen stoppet ved Mr. Jack for å ta en titt på det, mens jeg strenet mot Phalanx-boden for å sjekke ut spesielt Justinian. Justinian er nok et spill som mange ikke vil spille, rett og slett. Dels fordi det er Colovini som har designet det, dels fordi en betydelig mekanikk er blind bidding. Meg gjør det ingenting, og jeg hadde lyst til å prøve det. Jeg fikk Trond over til spilllet, og sammen med to nederlendere/tyskere? Satte vi i gang. Spillet går ut på å få ”dine” personer ved hoffet til Justinian til å score så høy poengscore som mulig. Alle spillerne får to personkort i fire forskjellige farger, og 3 av fargene vil score poeng i løpet av spillet. En har mulighet til å spille innflytelse over alle 12 personene, hvor de kan flyttes opptil 3 plasser opp eller ned i rang. Eller en kan bruke innflytelsespoengene sine på å trigge scoring, da får en nemlig bestemme hvilken farge som skal scores, ganske betydelig sak altså. Spillet er kjapt og morsom underholdning, og det som kan skje selvfølgelig er at en velger en farge som også andre spillere får betydelig poeng på. Innslaget av blind bidding betyr dog ikke at en spiller har null kontroll. Det finnes til og med noen ulike strategier å følge, så hvorfor dette spillet har fått så mye pepper blir litt uforstående. Det er imidlertid åpen på at det kan svinge, og at andre spillere kan influere mye. Mange andre spill med tilsvarende mangel på kontroll kamuflerer det bedre enn hva tilfellet er med Justinian.

Etter Justinian ble det litt god gammaldags shopping, før Warfrog standen sto for tur. Vi sto og siklet over Perikles, som akkurat var ferdigspilt med bl.a. ingen ringere enn Derk Solko fra BGG, og designeren Martin Wallace. Wallace forsvant, men vi satte oss ned og fikk en demo-gjennomgang av en annen fra Warfrog. Spillet er en kombinasjon av politikk og krig blant bystatene i antikkens Hellas. En politisk fase er basert på en innflytelsemekanikk, og vinneren i hver bystat får hæren tilhørende byen til bruk i fase to som er 7 konflikter hver runde. Alle bystatene kriger med hverandre, men Aten og Sparta må gjennom flest kriger, de har dog de største hærene. Enkel og kjapp avgjørelse for krig er et kjennemerke for Wallace, så også her. Vi spilte ikke ferdig, men ut fra det vi var med på synes det som Wallace absolutt leverer varene enda en gang. Spillet vil antagelig vare i 2 timer, men det skjer masse underveis, og valgene en gjør er både intrikate og underfundig. Morsomt er det at spillerne står nogenlunde fritt til å allokere hærene sine, med andre ord kan det være at en splitter opp hærene sine og støtter andre spillere i slagene, både fordi en tjener på det selv, men også for å dempe fremgangen til enkelte andre spillere. Tommelen opp for antagelig det siste spillet fra Wallace på eget forlag (Warfrog)!