Railroad Tycoon

Hadde en fornøyelig kveld hos Nils Håkon her forleden, hvor først RT sto på menyen. RT er jo ikke et komplekst spill, ganske så forenklet fra AoS, men allikevel fungerer systemet utmerket. Det er oversiktlige valg, ingen tunge beregninger, det dukker opp en del muligheter underveis i form av eventkort som høyner overraskelsesmomentet, og som riktignok kan være noe flaksepreget av og til, men det plager ikke meg. Det som plager meg litt med dette spillet er egentlig brettet. Jeg vet at Eagle Games MÅ ha store brett, men hvor mange har egentlig funnet noen særlig verdier lengst i sør-vest og i nord-vest? Har en følelse av at dette er fyllområder, som burde ha noen egenskaper som balanserer opp ulempen med å bygge lange linjer. Midt-vesten har fått sine spesielle egenskaper, og spillet ellers innbyr til kamp om rutene langs nesten hele østkysten. Sør og Nord? Brettet kunne vært betydelig mindre, og samtidig gjort RT mer spillbart enn det er nå. For en MÅ ommøblere litt før en starter!

Traders of Genoa

Endelig fikk vi prøvd denne klassikeren igjen. Selv om det ikke er så lenge siden spillet kom ut har det for lengst i mine øyne vunnet klassiker-status blant forhandlingspill, og er i mine øyne Rüdiger Dorns beste så langt. Rundene er utrolig tette og engasjerende, alle spillerne må kaste seg frempå og forsøke å påvirke aksjonene i sin favør. Et rent taktisk spill sier noen, men det er ikke jeg enig i. Det finnes mange spesialkort som kan styre aksjonene og gi deg handlingsrom uavhengig av hvor du starter trekket ditt. En har også mulighet til å få spillet til å slutte før tiden, hvis det er til fordel for en selv. Mye å tenke på, og ikke et spill som rookies nødvendigvis synes å få oversikt over etter en omgang, siden det er mange parametere ute å går. Men for en replay-verdi!

Og selvsagt måtte vi spille det feil! Som så ofte før oppsto det diskusjon om hvordan rundene skulle telles ned, reglene er ikke akkurat spesifikke her. Så vi glemte å telle ned runder på normal måte, og i tillegg telle ned runder når aksjons-tårnet starter på markedsplassen mitt på brettet. Resultatet ble at etter 2 timers spill var vi kommet runde 2! Riktignok var dette et opplæringsspill, og da glemmer en fort ubetydelige detaljer som å regne på runder. Hvem bryr seg om det når en har det moro? Til slutt måtte selvsagt læremesteren (litt pretensiøs tittel etter dette) nemlig undertegnende, krype til korset å konsultere reglene. Og selvsagt skal rundene telles ned på vanlig måte, slik at i et 4-manns spill så spilles det maksimalt 8 hele runder i utgangspunktet, som kan bli forkortet ned hvis en spiller starter på markedsplassen.

Live and learn, eller rettere sagt; play and learn!

Titicaca - vurdering

Når en er på Spiel-Essen dukker det stadig opp tilbud på spill som ikke er nye av året, men som alikevel er innenfor radaren. Titicaca var et av disse, og siden jeg hadde lest en del positivt om det på forhånd, var det ikke mye tvil tilstede da det ble tilbudt i en pakke sammen med 4 andre spill til 25€! Spillet er laget av Córne van Moorsel, som har en jevn produksjon bak seg av interessante, men ikke alltid like lett tilgjengelige spill.

Titicaca kan ligne litt på Settlers, men det er bare utenpå. Spillerne representerer indianerstammer i Sør-Amerika som kjemper om landområder rundt de store innsjøene i det gamle Inca-riket, men det kunne vel vært hvor som helst. Temaet er ikke særlig godt forankret i spillet. Titicaca er et rent strategispill med all informasjon åpent. Det eneste som er skjult er hvor mye hver enkelt spiller byr på tur-rekkefølgen. Utgangsoppsettet av landområder er ulikt fra gang til gang, og hele spillet dreier seg om å legge under seg landområder av forskjellig art, deretter fusjonere mindre land sammen til større (som er til ens egen fordel), uten å bruke alt for mange "våpen", som er valutaen i dette spillet. Rekkefølgen av landområder som er oppe til auksjon styres av mindre eller større innsjøer som er nummerert fra 1 til 15. Scoring skjer 3 ganger i løpet av spillet, den største ved spillslutt. Her er posisjonen ved første scoring, som sender oransj spiller opp i en knapp ledelse:

En scorer poeng ut fra hvor store landområdene er, hvor mange hytter en har plassert i hvert land, hvor mange innsjøer som omgir landene, "kjeder" av egne hytter, og til sist hvor mange våpen en sitter igjen med. Ganske mange parametre med andre ord, og litt å bry hodet med.

Etter én gangs gjennomspilling sitter jeg igjen med det inntrykket at dette er et oversett spill som har druknet litt i flommen av gode spill som har kommet de siste årene. Spillet er helt uten flaks-elementer, det er mange muligheter til å score poeng, og så snart en har blitt vant til poengberegningen er det forholdsvis lett å analysere de mulighetene en har. Ikke tar det lang tid heller, ca 1 time. Det som tar tid, spesielt i begynnelsen er hvordan en beregner poeng, og hvordan overføre dette til situasjonen på spillbrettet. Komponentene er forseggjort og har samme standard som vi er vant med. Regler følger med på 3 språk inkl engelsk, og det ligger ved en oversikt over de ulike aksjonene en kan gjøre under hvert trekk. Veldig bra, tatt i betrakning at dette tross alt ikke er fra noe kjempeforlag, men fra Cwali. Jeg for min del spiller heller dette, enn grunnspillet Settlers.

Moro med statistikk

Utrolig hva en kan leke seg med av statistikk! På en av de siste Geek-listene  (Tom Vasel) er det satt opp en oversikt over de 50 beste spillmakerne i verden. Det er jo en liste som hver enkelt av oss kan sette opp ut fra mengde, smak, utseende, type mekanisme, sjanger osv. Dette var altså en liste laget ut fra anmeldelser på BGG, og helt og holdent basert på de data som ligger registrert der. Men….., hvor er Kramer og Knizia..??...., ååååja, på en 11. og 12. plass. Hallo i luken! Dette må vel være et godt eksempel på hva en kan manipulere seg til av resultater bare en legger rette formelen til grunn.

Hoity Toity !

Endelig hørte jeg en referanse til dette utrykket som kom som nytt navn på Klaus Teubers klassiske spill om lorder, kunstutstillinger og rollevalg. På NRK i jula ble nyinnspillingen av Dickens Bleak House vist, glimrende serie forøvrig. I en av episodene uttrykte politiinspektør Bucket; "are we getting a bit Hoity Toity?" i forargelse over at noen kunne innbille seg noe over sin klassestand. Har alltid lurt på om dette er et mye brukt uttrykk, men måtte altså tilbake til Dickens for å finne eksempel! ;-)

Noen tanker om Spillåret 2005

For det første; 2005 er for meg et av de mest interessante år hva angår nye spill. Langt flere interessante spill, flere forlag som utgir spill, bedre spredning på temaer, flere designere fra flere land, kort sagt: et meget bra spillår!

Bilde: Das Ende des Triumvirat

Jeg vil trekke frem følgende spill som foreløpig ser ut til å være 2005 "10 på topp", og som hver for seg representerer ulike temaer, mekanismer og varighet:

• Siena; Morsomt spill som går over 3 faser, en starter først som bonde, dernest forfremmer en seg selv til kjøpmann og til slutt til bankier. Gjennom hele spillet draftes kort som gir mulighet til produksjon av varer, spesialfunksjoner som gir fordeler for en selv eller ulemper for motspillerne. Best tror jeg det er med 4 spillere, da oppnås spredning i de ulike rollene som velges (og som er en del av strategien i dette spillet).
• Ceylus; Et rent strategispill med all informasjon åpent. Veldig mange parametere som på en utrolig god måte har blitt mikset sammen til et hele, uten at en nødvendigvis føler seg fortapt. Ingen skreven tekst på brikker eller brett, men bruk av symboler og tegninger. Her er det mange veier frem til Rom, og valgene er så frydefullt vanskelige! Ikke noe lett spill for alle i familien, men kanskje en verdig utfordrer for Puerto Rico?
• Das Ende des Triumvirat; Maktkamp mellom Caesar, Pompeius og Crassus i et spill som er spesialdesignet for eksakt 3 personer. 3 forskjellige måter å vinne på gjør at en kan velge ulike strategier og legge opp taktikken deretter.
• Byzantium; Orginalt spill fra Wallace enda en gang, denne gangen er det kampen om Konstantinopel etter Islams utbredelse fra år 600. Alle spillerne opererer med leiehærer på både kristen og arabisk side, og må balansere aksjonene for ikke å havne i bakleksa.
• Il Principe; Nytt spill fra Emanuele Ornella, mannen som debuterte med Oltre Mare i fjor. En god miks av rollefunksjoner og ressurs-management i maktkamp om de betydeligste provinsene i Rennesansens Italia.
• Tower of Babel; Knizia kan dette med å få frem essensen i et spill. Her skal alle bygge verdens 7 underverker, med god hjelp av motspillerne. Raskt og fartsfyllt uten downtime overhodet.
• Palazzo; Knizia igjen, et byggespill basert på auksjoner og drafting av etasjer, som alltid med en spesiell vri ved scoring
• Shadows over Camelot; Et mektig godt samarbeidsspill med en lumsk forræder, mange individuelle oppdrag samtidig som en må tenke på felleskapets beste. Utrolig bra utseende på komponenter og utallige brett.
• Louis XIV; Rüdiger Dorn har utmerket seg de senere årene med en rekke ypperlige spill, dette ser også ut til å holde standard. Et innflytelsesspill med noen gode særtrekk, her skal en bestikke personligheter i hoffet til solkongen.
• Kaivai; Første store utgivelse fra brødrene Ostertag, et minisamfunn skal bygges i indonesiske farvann, basert på fiske, handel og ofring til gode guder som vokter over fangsten. Et rent strategispill med ingen gjemt informasjon.

Foreløpig ser listen slik ut, men det er enn rekke andre spill som ikke er spillt nok til at jeg har noen mening om de. Det er virkelig gullalderen vi er inne i når det gjelder brett- og kortspill.