Spillhelg på Blefjell

Overgang til juni ble tilbrakt på Blefjell hos Tor Edvin. Jeg og Trond tok turen opp for å spille oss gjennom gamle og nye perler.

Vi fikk spilt Rapa Nui, A few acres of snow, Seeland, Brass, Namibia, Cosa City, Thebes (gammel versjon), Bohnansa, Rails of the World , og San Juan.

Herlig blanding, spesielt gjensyn med Thebes. Ja, det er mye flaks med gravingen, men utrolig tro til tema og engasjerende hele veien. Seeland er et litt glemt spill, veldig taktisk og en fryd for øyet. Morsom markedsmekanisme med en slags rondell som viser kjøpekraft og hva som er tilgjengelig av møller og såkorn. Rails otW var forresten med kart over Mexico, veldig bra for tre spillere.

Lancaster

Det var en gang, for en god del år tilbake hvor et av de mer interessante spillene fra Avalon Hill het "Kingmaker" (et litt belastet ord for en gamer kan du si). Spillet, som hadde som tema rivaliseringen mellom adelshusene York og Lancaster og rosekrigen i England på 1400-tallet, hadde en del spennende elementer som individuell rekruttering og oppbygging av hærer ved hjelp avstyrkekort, men hvor markøren for hæren var representert på brettet med kun en brikke. Spillet ble også regelmessig avbrutt av en parlamentfase, hvor nye tropper ble tilgjengelig, og nye posisjoner og embeter skulle deles ut. Mange elementer som senere skulle bli typiske for Euro-spill, mekanismer som abstraherte uten å gjøre det fullstendig uspillbart. Selv om de prøvde å gjøre dette til et slags familiespill kunne det jo aldri bli det, alt for mange kompliserte utregninger og tabeller sørget for det.

I fjor kom Lancaster av Matthias Cramer ut på Queen Games, tradisjonen tro som litt av skue for øyet! Fantastiske komponenter og brett, alt henger sammen og er ikke overlatt til tilfeldighetene. Men det beste av alt; vi har et spill om adelskrigene i England som lar seg spille som en drøm. Det kan se litt voldsomt ut, med alle brikkene og kortene. Flyten i spillet er imidlertid upåklagelig, og siden spillet varer kun 5 runder er det akkurat passe intenst. Svært bra spill som portretterer en periode i engelsk historie på en ypperlig, enkel måte.

Tobago

Tobago er et nytt skattejaktspill hvor spillerne representerer skattejegere som reiser rundt på øya med Jeepen sin og legger ut deler av skattekartene, representert ved spillkort, som tilsammen vil føre alle spillerne fram til stedet hvor skatten ligger. Alle som har bidratt med deler av kartet fårvære med i fordelingen av skatten, alt ettersom hvor mange hint de har gitt. Også den som gravde opp skatten får en del av byttet. Til å hjelpe seg med letingen kan spillerne underveis skaffe seg mystiske amuletter, som gir en rekke fordeler, som til eks. beskyttelse mot forbannelser, ekstraflytt med Jeepen sin, raskere lokalisering av skatter og muligheten til å legge ned flere kartbiter i samme runde.

Tobago representerer et friskt pust innen familie-genren. Det har original spillmekanikk, det ser fantastisk bra ut med fargerikt brett, store originale spillebrikker og forseggjort layout. Selve brettet er modulart med trykk på begge sider, slik at det kan settes sammen på mange forskjellige måter. En annen fordel er at ingen av kortene eller komponentene ellers har masse tekst, men bruker greie symboler for de forskjellige funksjonene.

Jeg har prøvd spillet i familiesetting og med garva spillere. Alle synes å like Tobago. Og selv om spillet ikke byr på tunge strategiske veivalg, gjør bruken av amulettene spillet til en taktisk utfordring også for de mer kravstore spillerne. Spillet tar ikke lang tid å spille, ca. 45 minutter når en kan reglene. En sikker vinner for store og små familier, som også er moro for ihuga, erfarne spillere!

Journey to the Center of the Earth

Et typisk familiespill, dog litt over middels komplekst. Spennende utforskningsdel med samling av fossiler og naturressurser kombinert med et taktisk kortspill også med et element av flaks. Jeg synes ikke spillet har for stort flaks-element. Det må være tilstede hvis dette skal fungere etter tema og handling, hvordan kan en ellers få til utforskningsbiten? Dette fungerer bra også sammen med ulike aldersgrupper. Etter all sannsynlighet kommer dette spillet på norsk, noe som utvider spillutvalget i norske butikker med enda et bokbasert spill. Karakter (0-10): 7

Kritikk av Kritikerne

 I siste nummer av Spielbox har selveste Wolfgang Kramer et innlegg hvor han retter en klar kritikk mot bladets spillanmeldere. Hovedpoenget til Hr. Kramer er at siden bladet opererer med alt for store grupper innen spill, hovedsaklig kun "barnespill" og "spill", vil sammenligningene og grunnlaget for en anmeldelse av et spill bli feil. Han bruker sine egne spill når han sammenligner anmeldelsen av Celtica og Origo med Puerto Rico og Monopol. For hva sammenligner man egentlig mot, når et spill anmeldes? Blir det riktig å sammenligne Celtica mot PR eller Monopol?

Problemet som nevnes er absolutt reelt, og alle med litt interesse for brettspill vet med seg selv at det blir feil å kategorisere spill for snevert. En kan ikke sammenligne Sjakk med Den forsvunnede Diamant heller. Men kan det tenkes at begge spill har sin funksjon eller berettigelse, og at vi heller burde snakke om hvem som er i målgruppa for hver type spill. På lignende måte som vi gjør når vi snakker om barnespill, to-mannsspill osv.

Hvertfall bør det snarest komme inn en målgruppe ekstra, slik at en splitter opp den gruppen som kalles designer-spill, strategispill, eller Euro-spill. Det finnes spill i denne gruppen som kan være rettet mot familie-markedet eller mot nå-og-da spillere, som i utgangspunktet ikke er interessert i tunge strategispill, og aldri blir med på noen runder med PR, Caylus el.

Inspirert av Kramer vil jeg foreslå i alt 4 kategorier med tanke på målgrupper for brettspill; 

1) Strategispill ( Tunge, komplekse spill som krever konsentrasjon og tid)

2) Familiespill (Middels tunge spill med tilfeldigheter, som ikke virker favoriserende)

3) Underholdningsspill (Quiz, spørrespill, oppgavespill og lette abstrakte spill)

4) Barnespill (Spill som er designet for en bestemt aldersgruppe opp til 10 år)

Alle disse kategoriene er tema-uavhengige, og det er ingen rangering av kategoriene seg i mellom. Ka dokker trur?

Adam Spielt legger opp!

Da var det slutt for en av de mest kjente (og kanskje også beste) internett-butikker for brettspill. Etter at de akkurat hadde fått laget ny grafikk på sidene sine, kom altså meldingen om at de med umiddelbar virkning legger ned hele virksomheten. Det og selge brettspill over nett er tydeligvis såpass lukrativt at mange nye aktører har kommet på banen, og priser og kostnader presses til fordel for oss kjøpere, men ikke levedyktig nok for andre. Litt synd, fordi Adam-Spielt var seriøse og typisk tyske i alt de gjorde.

Gladnyheten er at de skal ha opphørs-salg, og her er mulighetene store!!

ARCON 2007

Så var enda en ARCON over, den 18. for min del. Denne gangen ble det veldig mye frispilling, og ikke så veldig mange turneringer. Av og til blir det slik. Det startet allerede på fredag, hvor jeg hadde meldt meg på turneringen med Puerto Rico, men selvfølgelig ringte noen fra jobben med en hastesak som ikke kunne vente. Resultatet ble at jeg ikke dukket opp før midt på dagen, og måtte bare godta at muligheten forsvant. Piet påpekte dette, og som hevn for at jeg ikke hadde dukket opp på hans turnering ville ikke han stille på min, fair enough. Og så bare fortsatte det, dog ble jeg med som 5. hjul på vogna (uten vinnersjanser) i finalen til Amun Re. Det ble en hederlig 3. plass, ikke så mange poeng unna tet.

Etter Amun Re måtte jeg haste avgårde til en fast spillegruppe som jeg spiller med én gang i måneden, og på programmet sto Pillars of the Earth og Yspahan. To glimrende spill som jeg blir med på når som helst.

På lørdag var dagen også satt av til noen turneringer, men litt endringer kom i veien nå også, jeg hadde en avtale på forhånd med Kristian (anastaethic) om å spille Age of Empires III fra nå Tropical Games, tidligere Eagle Games. Jeg hadde spilt det en gang, så jeg visste hva jeg gikk til, men de andre hadde ikke spilt det før. Sammen med Jørgen (Næss) og Therese (tror jeg?) satte vi igang en 4-spillers. Personlig liker jeg dette spillet svært bra, spesielt at en kan velge mellom ulike strategier, og gripe muligheter som byr seg. Det henger svært godt sammen, ikke så veldig orginalt kanskje, men det viktigste er tross alt selve spill-opplevelsen og at det er moro. Foreløpig er AoE III et av de spill jeg helst vil spille. Endelig kan en kanskje si, riktignok har Eagle Games og Glenn Drover lykkes med noen av de senere utgivelsene, men de har stort sett vært modifiseringer av andre spill. Det eneste spillet jeg har ved siden av AoE i min samling er Bootleggers, antall dårlige opplevelser med Eagle Games er langt flere!

Etter AoE III kom Trond (Meistad) overraskende på lørdag i stedet for søndag, og det passet jo bra. Vi fikk trålet gjennom et bra antall titler, som alle bekreftet at årgangen 2006/2007 er svært god. Av spillene vi spilte var; Notre Dame, Wikinger (Kiesling), Baumeister von Arcadia, Don og Colosseum (fikk ikke med siste runde da vi ble kastet ut). Don ble en liten nedtur, men vi skylder på tilfeldigheter. For en filler kan det tilgis!


For ikke å glemme at vi spilte en del prototyper fra herrene Kristian og Jørgen som absolutt var underholdende. Jeg mener fortsatt at "hotell"-spillet til Kristian er knall (og må da for svingende kunne bli publisert av hvilket som helst forlag), likeså likte jeg spesielt "Rød løper" spillet til Jørgen. Et kjapt og typisk revansjespill for 2 (kanskje med flere ?)

Regelforklaringer (teori og praksis)

Et stadig tilbakevendende tema for oss som er hekta på denne hobbyen er hvordan på best mulig måte lære bort nye spill til andre? Gjerne andre som ikke har den samme brennende interessen for brettspill som vi har. Regler i seg selv er det vel bare spillnerder som synes er spennende, og enkelte (norske) forlag har som mål at reglene ikke må overstige 1 A4-side.

Eksemplene er mange på spillsettinger hvor nye spillere klager på at det enten er for mange regler, eller regelheftet ser langt og tungt ut. Sammen med frykten for å gjøre noe dumt, er det nesten utrolig at en kommer gjennom en del spill tross alt. En skulle i utgangspunktet tro det gjaldt en eller annen overlevelsestest, mens det paradoksalt nok gjelder morsomme og underholdende brettspill!

Frykten trenger en egen bearbeidelse, den får Alistair MacLean bruke som våpen, men om vi ser på selve innlæringen av reglene, situasjonen hvor et nytt spill skal forklares for uinvidde, så kan det kanskje være noen tips å hente innen moderne læringsmetoder. Bakgrunnen for dette fikk jeg selv på et treningsprogram vi hadde via jobb. Enkelte av oss har ansvar for opplæring av andre i bruk av analyseutstyr for sykehus, og som en del av det ansvaret skulle vi kurses i pedagogikk og innlæringsmønster. Mye har ikke særlig relevans for brettspilling, men da vi kom til kapitelet om "Læremåter" koblet jeg unektelig til spillregler.

Postulatet er som følger; Det finnes grovt inndelt 4 måter å lære på:

• Konkret Erfaring,
• Reflektiv Observering,
• Abstrakt Konseptualisering,
• Aktiv Eksperimentering.

Teorien er videre at mennesker gjerne har en forkjærlighet og motivasjon for én av disse læremåtene. Tunge og lite tilgjengelige begreper sånn med en gang, men for å bruke de i et "hverdags-eksempel" som Odd Einar Dørum ville ha sagt det, i min siste gjennomgang og forklaring av reglene for et spill (for 3 andre) prøvde jeg å fange personlighetene til de som skulle innvies.

Relativt raskt ville én av de komme igang med spillet uten flere forklaringer. Bare man forsto grunnreglene og hadde en oversikt over hva spillet handlet om, kunne en sjekke spesielle situasjoner underveis, eller sjekke etter i regleheftet for sære regler. Jeg som hadde vært på kurs tenkte med en gang; "Aha, en som typisk lærer noe gjennom aktivt å eksperimentere (å gjøre)". For disse vil det være drepen å sitte og høre på alle regler og situasjonene som gjelder eller kan oppstå. De hater å få info om alle mulige hendelseskort eller effekter av mulige aksjoner. De vil prøve ut ting, er sugen etter resultater, og er forberedt på å ta sjanser.

Litt senere ut i regelforklaringen observerte jeg at en av de andre var veldig opptatt av komponentene i spillet. Hun henviste stadig tilbake til tema for spillet, og hvordan kort og brett gjenspeilte dette. Tema ble brukt som ankerfester for hvordan spillet fungerte. Mmm, akkurat ja, en som verdsetter konkret erfaring (å føle). Disse lærer gjennom spesifikk erfaring, etablerer et personlig forhold til alt nytt, og ønsker å få en "feeling" for det nye.

Den tredje personen var av en type som bortimot alle har vært borti, nemlig han som ALLTID ber om regelheftet under forklaringen. Han skal bare sjekke om det som du sier stemmer med paragrafene i reglene. Ikke så rent sjelden kommer det avbrytelser også, da har vår venn funnet et unntak eller en nyanse i det du har sagt som ikke stemmer med fasit. Om det blir en total avsporing, med påfølgende ekstra minutter brukt på regler spiller ingen rolle. Disse ryttere av regler motiveres gjerne gjennom Abstrakt konseptualisering (å tenke). De tenker logisk og analytisk, utvikler raskt metoder og måter å løse problemer eller oppgaver på, og er stort sett systematiske (inntil det pedantiske av og til).

Fjerde variant var i dette ekspempelet fraværende, men er ofte den ideelle lytter til nye regelforklaringer. Hun kommer inn i regler gjennom å lytte og observere, bytter ofte perspektiver for å få en bedre forståelse. Hun prøver også å få med ulike eventualiteter, om et spill går i flere faser er hun gira på å forstå sammenhengen, og gjerne med egne ideer og tanker om hvordan spillet henger sammen og skal spilles. Altså et kroneksempel på en Reflekterende observatør (å se).

Nå er vi nok alle en mix av disse læretypene, men det som vi lærte var at det kunne være en ide og spille på alles hovedmotivasjoner i forhold til læringssituasjonen. Hvis en merker at den ene eller andre typen er tilstede kan det være lurt å gi en ekstra stimulans i forkjøpet.

La den som er av den tenkende typen gjerne få en short-guide eller "Turn-summary" å kose seg med underveis, hvis det kommer spørsmål som du ikke kan besvare, la vedkommende selv lese seg frem til regelen, uten at alt annet blir avbrutt. Hvis én har spesielt kjennskap til tema, eller signaliserer interesse utenom det vanlige, - vektlegg enkelte aksjoner eller hendelseskort som nettopp spiller på forankring til tema. Ta også hensyn til de som er utålmodige og vil komme igang med spillet. Annonsér hvilke trekk eller regler som kan forklares underveis, og pass på å få en enighet om at en bruker litt tid underveis på dette. Det finnes forbausende mange spill hvor en ikke trenger å forklare alt i forkant.

Essen 2006 Dag 2

Dag 2 Fredag 20 oktober

Dette var dagen hvor jeg ville sjekke alle de små forlagene eller spill som jeg var usikker på. Fredag er en mye bedre dag for dette enn noen av de andre dagene, når lørdagen kommer flommer det inn av folk, og en skal være heldig om en klarer å få satt seg ned å spilt, ut fra hva som er på ønskelista hvertfall.

Vi dro i nogenlunde samlet flokk, og orienterte oss etter hvert inn på Rio Grande området ( som var overraskende stort i år) for å se om det var noen muligheter. Og det var det; det ble ledig et bord hvor Hermagor sto oppstilt, så Kristian, Renate, Trond og meg satte oss ned og fikk etter hvert hanket inn en betjent som kunne forklare oss reglene. Spillet er ikke særlig komplekst, det er bygd opp i to faser; en fase hvor vi skaffer oss varebrikker på markedet. Dernest en fase hvor vi er vandrende handelspersoner og prøver å få solgt varene. Når en vare er solgt så markeres det med å plassere en bygning i aktuell by, dette kan gjøres bare en gang gjennom hele spillet. Derfor blir andre fase litt som i en god del andre spill (Ticket to Ride, Expedition, Railroad Tycoon m.fl) en bygger ut et nettverk som selvsagt gir poeng til slutt. Spillet opplevdes absolutt positivt. Et av mange gode og spennende handelsspill som finnes. Det kan dog være nådeløst også, det opplevde undertegnede. I første fase nemlig er det en sinnrik mekanikk for hvordan en skaffer seg varebrikker; en legger beslag på de via ”oppkjøpere”, ved å plasserer oppkjøperne i gatene som omgir varebrikkene, eller for å være sikker på toppen av brikkene siden dette er tie-breaker. Siden dette er i konkurranse med alle andre kan en risikere å ende opp med svært få eller de gale brikkene. Mekanikken utfordrer grådigheten i oss alle, meget bra!

Etter denne positive åpningen av dagen fortsatte vi videre litt på måfå, noen stoppet ved Mr. Jack for å ta en titt på det, mens jeg strenet mot Phalanx-boden for å sjekke ut spesielt Justinian. Justinian er nok et spill som mange ikke vil spille, rett og slett. Dels fordi det er Colovini som har designet det, dels fordi en betydelig mekanikk er blind bidding. Meg gjør det ingenting, og jeg hadde lyst til å prøve det. Jeg fikk Trond over til spilllet, og sammen med to nederlendere/tyskere? Satte vi i gang. Spillet går ut på å få ”dine” personer ved hoffet til Justinian til å score så høy poengscore som mulig. Alle spillerne får to personkort i fire forskjellige farger, og 3 av fargene vil score poeng i løpet av spillet. En har mulighet til å spille innflytelse over alle 12 personene, hvor de kan flyttes opptil 3 plasser opp eller ned i rang. Eller en kan bruke innflytelsespoengene sine på å trigge scoring, da får en nemlig bestemme hvilken farge som skal scores, ganske betydelig sak altså. Spillet er kjapt og morsom underholdning, og det som kan skje selvfølgelig er at en velger en farge som også andre spillere får betydelig poeng på. Innslaget av blind bidding betyr dog ikke at en spiller har null kontroll. Det finnes til og med noen ulike strategier å følge, så hvorfor dette spillet har fått så mye pepper blir litt uforstående. Det er imidlertid åpen på at det kan svinge, og at andre spillere kan influere mye. Mange andre spill med tilsvarende mangel på kontroll kamuflerer det bedre enn hva tilfellet er med Justinian.

Etter Justinian ble det litt god gammaldags shopping, før Warfrog standen sto for tur. Vi sto og siklet over Perikles, som akkurat var ferdigspilt med bl.a. ingen ringere enn Derk Solko fra BGG, og designeren Martin Wallace. Wallace forsvant, men vi satte oss ned og fikk en demo-gjennomgang av en annen fra Warfrog. Spillet er en kombinasjon av politikk og krig blant bystatene i antikkens Hellas. En politisk fase er basert på en innflytelsemekanikk, og vinneren i hver bystat får hæren tilhørende byen til bruk i fase to som er 7 konflikter hver runde. Alle bystatene kriger med hverandre, men Aten og Sparta må gjennom flest kriger, de har dog de største hærene. Enkel og kjapp avgjørelse for krig er et kjennemerke for Wallace, så også her. Vi spilte ikke ferdig, men ut fra det vi var med på synes det som Wallace absolutt leverer varene enda en gang. Spillet vil antagelig vare i 2 timer, men det skjer masse underveis, og valgene en gjør er både intrikate og underfundig. Morsomt er det at spillerne står nogenlunde fritt til å allokere hærene sine, med andre ord kan det være at en splitter opp hærene sine og støtter andre spillere i slagene, både fordi en tjener på det selv, men også for å dempe fremgangen til enkelte andre spillere. Tommelen opp for antagelig det siste spillet fra Wallace på eget forlag (Warfrog)!

Essen 2006 Dag 1

Rapport fra Essen 2006

Nytt år, nye sjanser! Og for et utgivelses år! Den siste tiden har det bare flommet over av nyheter om nye spill som skal lanseres til Essen. Rick Thornquist fyldige liste med nyheter og bilder, og av og til førsteinntrykk etter gjennomspillinger, legger et rimelig bra grunnlag for videre sikling og utkast til egne lister over spill som skal testes ut i Essen.

En annen utvikling som ser ut til å fortsette er at nye, små forlag dukker opp i stort antall, større enn på lenge i år. Disse forlagene ser ut til å komme fra flere forskjellige land også, slettes ikke bare fra de tradisjonelle spill produsentlandene. Veldig gledelig utvikling!

Min eneste forhåndbestilling var fra Check Boardgames, som hadde et tilbud rett før Essen. En kunne få 3 av deres nyeste spill for 55 €. Nå ble det ikke bestilt uten noen forhåndanmeldelser selvfølgelig, men de som hadde kommet tydet på at dette var bra saker, hvertfall de 2 store spillene, Through the Ages (Civilization-variant) og Greanaland. Greanaland er en slags Settlers klon, men med tema satt til Vikingtiden, og det blir nesten alltid et must.

Nå er det slik at en Essen tur aldri starter i Tyskland, den starter på ferjen ned til Kiel. Da er det alltid noen som har med seg noen av de nyeste spillene på markedet, og intet unntak i år heller. Nedover prøvde noen av oss Emira fra Phalanx, mens andre fikk gleden av å teste Maestro Leonardo. Gode spill begge to, skulle en dømme fra reaksjonen fra de spillende. Noen var litt skuffet over hendelseskortene i Emira, men jeg tror at når spillmekanikken sitter så vil timing av hendelseskortene bli mer avgjørende. (Det viste seg at vi spilte Emira feil på en rekke områder, så en gjennomgang med riktige regler er nok nødvendig før endelig dom felles)

Ikke prøv å knabb noe fra denne herren!

Dag 1 Torsdag 19 oktober

Torsdag morgen var vi fremme i Kiel, og det var bare å koste på nedover til Essen. Selve messen stenger ikke før kl. 19.00, så vi rekker akkurat å krafse til oss noen av de sikre kjøpene før vi trekker til hotellet. Resten av kvelden går stort sett med til å spille, spille og atter spille! Etter hvert har vi blitt ganske så gode på å time regellesing også, slik at ikke alle sitter og leser på det samme. Det beste er å få demonstrert spillet på messen, ofte lærer en et spill på 10 minutter, i stedet for å knote seg i vei, ofte med tyske regler.

Vel fremme på messen så bar det rett bort til diverse salgsboder for å sjekke utvalget, vi var innom for å hente det eneste forhåndbestilte spillene som jeg hadde, nemlig hos Check Boardgames, men måtte komme tilbake neste dag fordi de ikke hadde fylt opp lageret sitt. Ellers ble det kjøpt inn Ur, Khronos (som jeg hadde lest reglene på i forkant) og Yspahan. Beskjedent sammenlignet med romkameraten min Trond, som gikk litt bananas fra første stund.

Et spill jeg ble mer nysgjerrig på var World Cup Tournament (tror jeg), et fotballspill som tar for seg et bestemt mesterskap (1936) hvor alle spillerne satser på sine lag gjennom hele turneringen. Alle kamper blir spilt, og selve spillet avgjøres ved hjelp av kort. Mange kort for scoringer, offside, straffe, mv, og hvilke kamper en bruker de på er opp til spilleren. Etter de innledende rundene er det slik at noen lag går videre til 8.dels finalen, og videre frem til endelige finale. Alle lag starter ikke med samme sjanser til å vinne, lagene er inndelt med en smart handicap-ordning, slik at favoritter som Tyskland og Brasil har større sjanser til å vinne enn for eksempel Kina. Det skulle komme flere ekspansjoner, også med årets VM. Det så morsomt ut etter den lille demonstrasjonen vi fikk, og det er ikke fordi jeg er så interessert i forball, men på tross av det.

På hotellet etter at messen hadde stengt var det duket for spill sesjoner etter middagen, og de vi rakk og spille gjennom var Ur og Experiment. Ur var et rimelig cerebralt spill som viste seg å være en ulv i fåreklær. Det ser så lite og enkelt ut, men var definitivt en hjernebryner. Helt abstrakt er det, men temaet kommer til syne gjennom aksjonene en gjør, og det er en ganske så stor dose med planlegging en må foreta også. Jeg vil beksrive det som et maktspill, hvor aksjonene er politikk, jordbruk, krig, handel og kultur. I tillegg skal en bygge monumenter i form av Ziggurater (som også teller spillet ned mot slutt). Første gang en spiller denne type spill blir mange av trekkene ren utprøving på hell og måfå. Underveis så dukker det opp nyanser som gjør at en fort finner ut om en liker det eller ikke. Ur ble en hyggelig overraskelse for min del. Masse å tenke på, spennende å følge med de andre spillerne, kort og intens spilletid, og funksjonelle og pene spillebrikker.

Neste spill ble Experiment, et enkelt og raskt kortspill hvor vi skal fullføre hemmelige oppskrifter ved å samle ingredienser i form av kort. Temaet kunne vel vært hva som helst, men for en som er utdannet innen biokjemi må jo dette være et must. Ikke noe komplekst spill, som med alle kortspill kan en være overlatt til tilfeldigheter, men fordelen med denne typen spill er at de sjelden tar så lang tid. Og som den nøyaktige kjemiker jeg er vant jeg dette spillet. Kan være et godt familiespill.

Litt sliten etter full dag med kjøring i opptil 170 på motorvei, innlæring av masse regler og krevende spilling var det definitivt kvelden for meg, leste gjennom reglene til Yspahan på sengen, og umiddelbart virket det som et interessant spill. Mer kommer…………….

Games International

Games International

Da ser det dessverre ut til at vi har sett siste nummer av dette glossy tidsskriftet, som fikk en heller kortvarig levetid etter comeback for ca. 1,5 år siden.  Synd, fordi artiklene og anmeldelsene var preget av seriøsitet og omtanke. I tillegg var hvert nummer dynket med gode bilder. Jeg har selv prøvd å sjekke internettadressen deres, men den er lagt ned. På Board Games News melder de om det samme, ingen kontakt med redaktør Brian Walker, og det er flere måneder siden siste nummer. I og for seg ingen fare, Counter svikter ikke, og for den som forstår tysk (eller bruker anledningen til å friske opp gamle kunnskaper) finnes alltids Spielbox, med like glossy bilder og gode artikler som Games International hadde.

Ny lenke: Naturelich Games - tysk kvalitetsblog

Fantastisk bra blog med anmeldelser, spillsesjoner, bilder, nytt fra forlagene, online-spill. Oppdateres jevnlig, og er et forbilde for alle oss andre!

http://www.naturelich.com/games/

Spill kvalitetsspill over nett

I det siste har jeg testet ut flere sider på nett som arrangerer Pbw-brettspill over nett, hvor du kan avtale med kjente på forhånd, eller spille mot ukjente. Sjansen er stor for at du kan utfordre spillmakeren selv enkelte steder! Jeg er midt i hektiske spillrunder mot Michael Schacht i 2-mannsspillet Richeleu, og i Hansa, kanskje Schachts beste spill? Så får vi se om det blir juling eller om en kommer helskinnet fra det.

De andre lenkene har omsatt kvalitetsspill som Tikal, Amun Re, Hazienda, Reef Encounter, til og med Wallenstein til Play-by-web konseptet, de aller fleste med skikkelig oversiktlig grafikk. Lek og lær for voksne!

http://www.mabiweb.com/index.php :Richeleu og Hansa (M.Schacht spiller mye her)

http://www.yucata.de/ : Hazienda, Kahuna, Rosenkönig m.fl.

http://www.spielbyweb.com/ : Tikal, Amun-Re, Wallenstein, Reef Encounter m.fl.

Elasund

Elasund holder seg meget bra som spill etter en del runder i det siste. Det som er karakteristisk med dette spillet er at det, sammen med Löwenhertz, antagelig er Teubers mest aggressive spill. Bygninger som bygges rives fort ned igjen uten kompensasjon, og det vil frigjøre plass til nye tomter underveis i spillet. Kartet forandrer seg stadig, og taktisk bruk av byggetillatelser, sammen med maktkort (som ofte er undervurdert) er meget viktig. Absolutt et av de beste fra Teuber dette her.

I går hadde vi en runde hos Trond, hvor 2 hadde spilt dette før, og 2 var ferske. Spillet utviklet seg forholdsvis jevnt i starten, før enkelte spillere dro litt i fra. Ikke uten grunn var midtfeltet konstant dekket av bygninger, da de gir mest utbytte over tid. Produksjonen av gullkort og maktkort ble ganske jevnt for hver spiller. Siden dette er basert på terningkast (som i Settlers) så kan det være tilfeller da dette slår uheldig ut, men det har ikke jeg opplevd enda i Elasund.





Etter godt over halvspilt begynte plutselig mye å forandre seg på brettet. Mange bygninger ble overbygd, og også inntektsgrunnlaget og VP dreide over på de som hadde hatt minst i begynnelsen. Det faktum at det kun eksisterer 3 store bygninger med 2 VP høyner statusen for disse. Når de alle er bygd er disse poengene sikre, i motsetning til alle andre bygninger som kan overbygges med de rette kombinasjoner av maktkort og byggetillatelser. Apropos sikre poeng, så er det kun kirkebygg, mur og disse store byggene (når alle 3 er plassert) som kan gi sikre poeng. Alt annet kan stå i fare for å forsvinne.

Et annet poeng, som også er nevnt i reglene, er at det er veldig viktig å få plassert de billigste byggene så fort som mulig på brettet. Selv om de ganske sikkert blir overbygd senere i spillet, vil de generere penger/maktkort som gir manøvreringsmuligheter gjennom hele spillet.

Railroad Tycoon

Hadde en fornøyelig kveld hos Nils Håkon her forleden, hvor først RT sto på menyen. RT er jo ikke et komplekst spill, ganske så forenklet fra AoS, men allikevel fungerer systemet utmerket. Det er oversiktlige valg, ingen tunge beregninger, det dukker opp en del muligheter underveis i form av eventkort som høyner overraskelsesmomentet, og som riktignok kan være noe flaksepreget av og til, men det plager ikke meg. Det som plager meg litt med dette spillet er egentlig brettet. Jeg vet at Eagle Games MÅ ha store brett, men hvor mange har egentlig funnet noen særlig verdier lengst i sør-vest og i nord-vest? Har en følelse av at dette er fyllområder, som burde ha noen egenskaper som balanserer opp ulempen med å bygge lange linjer. Midt-vesten har fått sine spesielle egenskaper, og spillet ellers innbyr til kamp om rutene langs nesten hele østkysten. Sør og Nord? Brettet kunne vært betydelig mindre, og samtidig gjort RT mer spillbart enn det er nå. For en MÅ ommøblere litt før en starter!

Traders of Genoa

Endelig fikk vi prøvd denne klassikeren igjen. Selv om det ikke er så lenge siden spillet kom ut har det for lengst i mine øyne vunnet klassiker-status blant forhandlingspill, og er i mine øyne Rüdiger Dorns beste så langt. Rundene er utrolig tette og engasjerende, alle spillerne må kaste seg frempå og forsøke å påvirke aksjonene i sin favør. Et rent taktisk spill sier noen, men det er ikke jeg enig i. Det finnes mange spesialkort som kan styre aksjonene og gi deg handlingsrom uavhengig av hvor du starter trekket ditt. En har også mulighet til å få spillet til å slutte før tiden, hvis det er til fordel for en selv. Mye å tenke på, og ikke et spill som rookies nødvendigvis synes å få oversikt over etter en omgang, siden det er mange parametere ute å går. Men for en replay-verdi!

Og selvsagt måtte vi spille det feil! Som så ofte før oppsto det diskusjon om hvordan rundene skulle telles ned, reglene er ikke akkurat spesifikke her. Så vi glemte å telle ned runder på normal måte, og i tillegg telle ned runder når aksjons-tårnet starter på markedsplassen mitt på brettet. Resultatet ble at etter 2 timers spill var vi kommet runde 2! Riktignok var dette et opplæringsspill, og da glemmer en fort ubetydelige detaljer som å regne på runder. Hvem bryr seg om det når en har det moro? Til slutt måtte selvsagt læremesteren (litt pretensiøs tittel etter dette) nemlig undertegnende, krype til korset å konsultere reglene. Og selvsagt skal rundene telles ned på vanlig måte, slik at i et 4-manns spill så spilles det maksimalt 8 hele runder i utgangspunktet, som kan bli forkortet ned hvis en spiller starter på markedsplassen.

Live and learn, eller rettere sagt; play and learn!

Titicaca - vurdering

Når en er på Spiel-Essen dukker det stadig opp tilbud på spill som ikke er nye av året, men som alikevel er innenfor radaren. Titicaca var et av disse, og siden jeg hadde lest en del positivt om det på forhånd, var det ikke mye tvil tilstede da det ble tilbudt i en pakke sammen med 4 andre spill til 25€! Spillet er laget av Córne van Moorsel, som har en jevn produksjon bak seg av interessante, men ikke alltid like lett tilgjengelige spill.

Titicaca kan ligne litt på Settlers, men det er bare utenpå. Spillerne representerer indianerstammer i Sør-Amerika som kjemper om landområder rundt de store innsjøene i det gamle Inca-riket, men det kunne vel vært hvor som helst. Temaet er ikke særlig godt forankret i spillet. Titicaca er et rent strategispill med all informasjon åpent. Det eneste som er skjult er hvor mye hver enkelt spiller byr på tur-rekkefølgen. Utgangsoppsettet av landområder er ulikt fra gang til gang, og hele spillet dreier seg om å legge under seg landområder av forskjellig art, deretter fusjonere mindre land sammen til større (som er til ens egen fordel), uten å bruke alt for mange "våpen", som er valutaen i dette spillet. Rekkefølgen av landområder som er oppe til auksjon styres av mindre eller større innsjøer som er nummerert fra 1 til 15. Scoring skjer 3 ganger i løpet av spillet, den største ved spillslutt. Her er posisjonen ved første scoring, som sender oransj spiller opp i en knapp ledelse:

En scorer poeng ut fra hvor store landområdene er, hvor mange hytter en har plassert i hvert land, hvor mange innsjøer som omgir landene, "kjeder" av egne hytter, og til sist hvor mange våpen en sitter igjen med. Ganske mange parametre med andre ord, og litt å bry hodet med.

Etter én gangs gjennomspilling sitter jeg igjen med det inntrykket at dette er et oversett spill som har druknet litt i flommen av gode spill som har kommet de siste årene. Spillet er helt uten flaks-elementer, det er mange muligheter til å score poeng, og så snart en har blitt vant til poengberegningen er det forholdsvis lett å analysere de mulighetene en har. Ikke tar det lang tid heller, ca 1 time. Det som tar tid, spesielt i begynnelsen er hvordan en beregner poeng, og hvordan overføre dette til situasjonen på spillbrettet. Komponentene er forseggjort og har samme standard som vi er vant med. Regler følger med på 3 språk inkl engelsk, og det ligger ved en oversikt over de ulike aksjonene en kan gjøre under hvert trekk. Veldig bra, tatt i betrakning at dette tross alt ikke er fra noe kjempeforlag, men fra Cwali. Jeg for min del spiller heller dette, enn grunnspillet Settlers.

Moro med statistikk

Utrolig hva en kan leke seg med av statistikk! På en av de siste Geek-listene  (Tom Vasel) er det satt opp en oversikt over de 50 beste spillmakerne i verden. Det er jo en liste som hver enkelt av oss kan sette opp ut fra mengde, smak, utseende, type mekanisme, sjanger osv. Dette var altså en liste laget ut fra anmeldelser på BGG, og helt og holdent basert på de data som ligger registrert der. Men….., hvor er Kramer og Knizia..??...., ååååja, på en 11. og 12. plass. Hallo i luken! Dette må vel være et godt eksempel på hva en kan manipulere seg til av resultater bare en legger rette formelen til grunn.

Hoity Toity !

Endelig hørte jeg en referanse til dette utrykket som kom som nytt navn på Klaus Teubers klassiske spill om lorder, kunstutstillinger og rollevalg. På NRK i jula ble nyinnspillingen av Dickens Bleak House vist, glimrende serie forøvrig. I en av episodene uttrykte politiinspektør Bucket; "are we getting a bit Hoity Toity?" i forargelse over at noen kunne innbille seg noe over sin klassestand. Har alltid lurt på om dette er et mye brukt uttrykk, men måtte altså tilbake til Dickens for å finne eksempel! ;-)

Noen tanker om Spillåret 2005

For det første; 2005 er for meg et av de mest interessante år hva angår nye spill. Langt flere interessante spill, flere forlag som utgir spill, bedre spredning på temaer, flere designere fra flere land, kort sagt: et meget bra spillår!

Bilde: Das Ende des Triumvirat

Jeg vil trekke frem følgende spill som foreløpig ser ut til å være 2005 "10 på topp", og som hver for seg representerer ulike temaer, mekanismer og varighet:

• Siena; Morsomt spill som går over 3 faser, en starter først som bonde, dernest forfremmer en seg selv til kjøpmann og til slutt til bankier. Gjennom hele spillet draftes kort som gir mulighet til produksjon av varer, spesialfunksjoner som gir fordeler for en selv eller ulemper for motspillerne. Best tror jeg det er med 4 spillere, da oppnås spredning i de ulike rollene som velges (og som er en del av strategien i dette spillet).
• Ceylus; Et rent strategispill med all informasjon åpent. Veldig mange parametere som på en utrolig god måte har blitt mikset sammen til et hele, uten at en nødvendigvis føler seg fortapt. Ingen skreven tekst på brikker eller brett, men bruk av symboler og tegninger. Her er det mange veier frem til Rom, og valgene er så frydefullt vanskelige! Ikke noe lett spill for alle i familien, men kanskje en verdig utfordrer for Puerto Rico?
• Das Ende des Triumvirat; Maktkamp mellom Caesar, Pompeius og Crassus i et spill som er spesialdesignet for eksakt 3 personer. 3 forskjellige måter å vinne på gjør at en kan velge ulike strategier og legge opp taktikken deretter.
• Byzantium; Orginalt spill fra Wallace enda en gang, denne gangen er det kampen om Konstantinopel etter Islams utbredelse fra år 600. Alle spillerne opererer med leiehærer på både kristen og arabisk side, og må balansere aksjonene for ikke å havne i bakleksa.
• Il Principe; Nytt spill fra Emanuele Ornella, mannen som debuterte med Oltre Mare i fjor. En god miks av rollefunksjoner og ressurs-management i maktkamp om de betydeligste provinsene i Rennesansens Italia.
• Tower of Babel; Knizia kan dette med å få frem essensen i et spill. Her skal alle bygge verdens 7 underverker, med god hjelp av motspillerne. Raskt og fartsfyllt uten downtime overhodet.
• Palazzo; Knizia igjen, et byggespill basert på auksjoner og drafting av etasjer, som alltid med en spesiell vri ved scoring
• Shadows over Camelot; Et mektig godt samarbeidsspill med en lumsk forræder, mange individuelle oppdrag samtidig som en må tenke på felleskapets beste. Utrolig bra utseende på komponenter og utallige brett.
• Louis XIV; Rüdiger Dorn har utmerket seg de senere årene med en rekke ypperlige spill, dette ser også ut til å holde standard. Et innflytelsesspill med noen gode særtrekk, her skal en bestikke personligheter i hoffet til solkongen.
• Kaivai; Første store utgivelse fra brødrene Ostertag, et minisamfunn skal bygges i indonesiske farvann, basert på fiske, handel og ofring til gode guder som vokter over fangsten. Et rent strategispill med ingen gjemt informasjon.

Foreløpig ser listen slik ut, men det er enn rekke andre spill som ikke er spillt nok til at jeg har noen mening om de. Det er virkelig gullalderen vi er inne i når det gjelder brett- og kortspill.